Tranlampen fra Vestby
|
KOLEN FRA VESTBY Året er 1929. Det er mai og vår. Stedet er Roverstad gård som ligger mellom Vestby og Son ved Kristianiafjorden eller Oslofjorden som den heter nå siden. Folk flest er enda uvant med nygamle, men hedenske navnebytte på fjord og hovedstad. Agnar Kinne har vært tidlig oppe for å gjøre hest og doning klar. Han skal kjøre far sin ned til brygga i Krokstrand, der dampbåten daglig peser innom på sin travle vei ut og inn i fjorden. |
Hesteskyssen ned til fjorden tar bare et kvarter og midt under turen oppdager Agnar noe rart. De har nettopp pløyd på gården Tørfest, og nede i grøftekanten blandt stein og jordklumper ligger det noe som fatter ungguttens nyskjerrighet og interesse. Men far og sønn må rekke båten så sønnen har ikke tid til å stanse hesten. Men når faren er vel avgårde stanser han på hjemturen hesten og plukker opp en liten rar og avlang stein. Når han har skrapt jorden av den ligner den med første øyekast på en grovt tilhugget skje. Samme lengde har den også, 10-12 cm lang. Hva er det Agnar har funnet? På oldsaksamlingen vet de svar. De har mange slike der. Agnars «skje» får nummeret 24473, blir pakket i vatt og puttet i en skuff i en kjeller for så å bli glemt. Agnar hadde funnet en kole eller tranlampe av klebersten som har opplyst en menneskebolig på Tørfest i vikingtid eller middelalder. Fettlampe kan den også hete. |
|
| * |
|
| Åreter 1999, sytti år senere. Undertegnede er på besøk
hos bonde Agnar Kinne på Roverstad gård. Kinne beskriver funnet og
dagen derpå er jeg i Oldsaksamlingen i Oslo der jeg på en hyggelig
og rask måte med ett står med Kinnes funn i hånden. ytterligere noen dager blir landets eldste og største kleberstensbrudd «Piggåsen» i Fetsund blir besøkt og med godkjennelse av kommunens kultursjef, tar jeg med meg et lite kleberstensemne. Å lage en etterligning av Vestby-kolen er lett med vinkelsliper, bor og kniv. Det er ikke for ingenting stensorten heter «skjærstein» i Sverige, «fettsten» i Danmark og «soapstone» i England. Den er lett å bearbeide. Skaftet er ment å settes inn i en sprekk i tømmerveggen og i det lille hakket skal veken henge utenfor. Lengde og størrelse som en spiseskje, ca. 15-16 cm lang. Det var nok flere veketyper, kull kunne være en. (Kole=kull). Det var barna som fikk i oppgave å skrelle den porøse og hvite margen ut av lyssiv (Juncus effusus) til veke. Sivet er vanlig på fuktige steder i mesteparten av landet vårt. Så gjenstår det å helle litt tran i kolen for å gjøre eksperimentet komplett. Det oldnorske navn på tran er forresten «lysi». Den tran jeg har for hånden, er 2 spiseskjeer Møllers Omega 3. Lysene slukkes og veken tennes. Og «voala» den virker. Flammen lyser rent og klart uten å ose. Forbruket er forbausende lavt, den kan sikkert spre sitt skinn i vel en time. Jeg kan ikke fri meg fra tanken om at det kan være en god stund siden noen laget og tente en kleberstenstranlampe her til lands. |
|
Truls Erik Dahl, medl. Borg og Borre vikingelag. Anbefalt litteratur: Arne Skjølsvolds «Klebersteinsindustrien i vikingetiden» Univ. forl. 1961 PS. På Otta kan man kjøpe god kleber. |
|
| Tilbake til håndverk Tilbake til hovedsiden | |